|
|
|||
|
|
The 8th European Meeting in SSE (Society for Scientific Exploration August 13-16, “Frontiers of Biology and Contemporary Physics” Det var flere interessante bidrag hvorav vi bare kan ta opp et fåtall her. Møtet ble holdt i et ombygget nonnekloster fra 1400-tallet, og møtestedet Viterbo var valgt bl.a. fordi den store italienske matematikeren Luigi Fantappie som skapte grunnlaget for teorien om syntropi, var født her. Jeg vil derfor i første omgang ta for meg de to bidragene av Ulisse Di Corpo: ”Fantappiè” og Antonella Vannini: ”Pre-stimuli heart rate reactions” som direkte vedrører teorien om syntropi.
Luigi Fantappiè som ble født i Viterbo 15. september 1901 var en av Italias aller fremste matematikere. Han har gitt en levende fremstilling av hvorledes han oppdaget loven om syntropi i 1941, som vi har gjengitt på vår temaside om fysikk.
Bakgrunn i fysikken Ifølge Fantappiè innebærer syntropi at fremtiden kan innvirke på nåtiden, altså retrokausalitet. Dette er en følge av energi/moment/masse ligningen i den spesielle relativitetsteorien som gir to løsninger for energi: en positiv og en negativ. Ifølge relativitetsteorien er negativ energi fysisk sett mulig, men den vil bevege seg bakover i tiden, altså fra fremtid til nåtid. Man har forsøkt å unngå denne løsningen med negativ energi på forskjellig måte uten at dette er lykkes. Di Corpo går nærmere inn på denne problematikken og siterer her den kjente fysikeren Roger Penrose fra hans bok ”The Road to Reality” fra 2005. Selv om Penrose oppfatter løsningen med negativ energi som ytterst problematisk,
Selv om den klassiske fysikk så langt stiller seg avvisende til løsningen med negativ energi og retrokausalitet, er det flere fremtredende fysikere som har tatt denne løsningen på alvor. Det gjelder store navn som. Feynman og Wheeler. Enkelte, som Costa de Beauregard (1977) og John Cramer (1987) har anvendt denne løsningen til å forklare grunnleggende problemer i fysikken som ’entanglement’, ’non locality’ og partikkel-bølge dualiteten. Fantappiès teori har således stadig aktualitet i fysikken og i debatten om vår grunnleggende vitenskapelige virkelighetsforståelse.
Syntropiske egenskaper 1. Økende syntropi gir avtagende entropi. Ifølge termodynamikkens annen lov stiger entropien i et hvert lukket system ubønnhørlig. Dette fører til at all struktur og orden nedbrytes og alle energiforskjeller utlignes. Syntropi er forbundet med en invertering av tidsretningen og en invertering av termodynamikkens annen lov. Dermed øker differensiering og orden og struktur bygges opp. 2. Ved syntropiske prosesser konsentreres energi og bevares. Eksempler på dette er de fossile brennstoffene, kull-, gass- og oljeleiene, vi har arvet fra tidligere tiders organisk liv på jorden. 3. I naturen er det balanse mellom syntropiske og entropiske prosesser. 4. Syntropi er forbundet med finale årsaker og attraktorer og disse har således sin plass i vitenskapen. 5. Antisiperte bølger som er forbundet med syntropi, følger ikke de klassiske årsakslovene og kan derfor ikke studeres ved den klassiske, eksperimentelle metode. John Cramer skriver således: ”Nature, in a very subtle way, may be engaging in backwards-in-time handshaking. However, the use of this mechanism is not available to experimental investigators even at the microscopic level. The completed transaction erases all advanced effects, so that no advanced wave signalling is possible. The future can affect the past only very indirectly, by offering possibilities for transactions.” Cramer, 1986)
Syntropi og levende vesener Fantappiè festet seg ved at de egenskapene som følger av loven om syntropi: 1. Konsentrasjon av energi, 2. Differensiering 3. Utvikling av struktur 4. Orden er karakteristiske for levende systemer, og at disse i deres essens er rettet mot fremtiden og således er antisipatoriske systemer. Han mente derfor det skulle være mulig å studere retrokausalitet ved å studere levende systemer.
Det er vel kjent at livet tilsynelatende er i strid med termodynamikkens annen lov. Fantappiè konkluderte med at livet beror på syntropi, og at systemer som opprettholder livsfunksjonene, slik som det autonome nervesystemet, vil vise tegn på retrokausale effekter.
På grunnlag av syntropi forklarte Fantappiè følgende sider av bevisstheten: # Fri vilje, som vanlig oppfattes som en side av bevissthetsopplevelsen, fremstår som følge av en permanent valgsituasjon mellom informasjon som stammer fra fortiden og informasjon fra fremtiden som oppleves i form av følelser. # Livsfølelse, et annet grunnleggende element i bevissthetsopplevelsen, skyldes ifølge Fantappiè bølger som forplanter seg bakover i tid. # Ikke-lokal hukommelse: Fantappiè forestiller seg at ikke-lokale korrelasjoner kan være en konsekvens av bølger som forplanter seg bakover i tid.
Entropi (divergerende bølger) tvinger tiden til å bevege seg fremover, mens syntropi (konvergerende bølger) tvinger tiden til å bevege seg bakover. I vårt ekspanderende univers er det entropi som dominerer. Men i mikrokosmos hersker det balanse mellom divergerende og konvergerende bølger. Levende vesener kan derfor absorbere syntropi på mikro nivået. Derfor må man forsøke å studere biologiske strukturer som forbinder mikro og makro nivå.
Fantappiè festet seg ved at vann har spesielle egenskaper som skiller det fra andre væsker, bl. a. at det får mindre egenvekt når det fryser og blir til fast stoff. Han mener derfor vann kan opptre som en slags bro mellom mikro og makro nivået, slik at syntropi kan forplante seg fra mikro nivået, og derfor er av essensiell betydning for levende systemer. Her er hans tankegang på linje med hva jeg selv har skrevet om vannets merkelige egenskaper i boken ’Nytt lys på medisinen’.
Et nytt vitenskapelig paradigme Loven om syntropi utvider vitenskapelig erkjennelse til å omfatte fenomen som ikke er forårsaket i henhold til årsaksloven slik vi kjenner den. Slike fenomen kan ikke reproduseres eksperimentelt, men de kan observeres. For å kunne studere slike fenomen trenger vi en ny vitenskapelig metodikk. I tillegg til den vanlige eksperimentelle metode basert på entropiske årsaksforhold, foreslår han ’the methodology of concomitances’ (studiet av medvirkende faktorer) som Stuart Mill foreslo i 1843, og som tillater et vitenskapelig studium også av syntropiske fenomen. Bruken av denne metodikken i forskningen har vært begrenset fordi man har gått ut i fra at bare entropiske årsaksforhold har vitenskapelig gyldighet. Dessuten har man manglet tilstrekkelig datakapasitet. Den eksperimentelle metoden har ført til store fremskritt i fysikk og kjemi. Men i medisinen, biologien, psykologien og sosiologien har den medført en mekanistisk tankegang og et tap av et en helhetlig forståelse av livsprosessene. Ved å innføre ’a methodology of concomitances’ ville Fantappiè åpne for et bredere studium av disse vitenskapene.
Ved å studere syntropiske fenomen, som finale årsaksforhold (iflg. Aristoteles), differensiering, orden og organisasjon, kom Fantappiè til den konklusjon at syntropi utgjør livets essens: ”La oss konkludere ut fra hva vi kan si om livet: Det som gjør livet annerledes er tilstedeværelsen av syntropiske forhold: finale årsaker, mål, attraktorer. Når vi anser kausalitet som uttrykk for den entropiske verdens essens, må vi kunne betrakte finalitet som essensen av den syntropiske verden. Livet innebærer en streben etter attraktorer …..livets lov er ikke loven om mekaniske årsaker; det er loven om ikke-liv, loven om døden, loven om entropi; den lov som dominerer livet, er loven om finalitet, loven om syntropi.”
Fantappiè hevdet at det vi i dag ser skrevet i Naturens bok – som Galilei sa var skrevet i matematiske symboler – er de samme kjærlighetens lover som vi finner skrevet i de store religionenes bøker: ” … livets lov er ikke loven om hat, tvang eller loven om mekaniske årsaker: det er loven om ikke-liv, døden og entropi. Den loven som er livets essens, er loven om finaliteter, loven om samarbeide mot mål som stadig er høyere, og dette gjelder og for livets laveste former. Hos mennesket tar denne loven form av kjærlighet, fordi hos mennesket betyr det å leve å elske. Det er viktig å være klar over at disse vitenskapelige konklusjoner kan få stor betydning på alle nivåer, og spesielt på det sosiale plan som i dag er så forvirret. … Livets lov er derfor loven om kjærlighet og differensiering. Den beveger seg ikke mot utjevning og konformitet, men mot høyere grader av differensiering. Et hvert levende vesen, enten det er beskjedent eller berømt, har sin misjon, sine finaliteter, som i universets generelle økonomi, er viktig, stort og vakkert.”
I sitt foredrag ’Pre-stimuli heart rate reaction’ fortalte Antonella Vannini om sitt pågående doktorarbeid ved Universitetet i Roma. Ifølge Fantappiè reagerer vi syntropisk gjennom våre følelser og intuisjon. Og han mente at gjennom studiet av det autonome nervesystemet som samordner livsfunksjonene, ville det kunne være mulig å påvise retrokausale virkninger, altså effekter som skyldes en fremtidig påvirkning. Faktisk foreligger det flere studier som har vist at typiske reaksjoner fra det autonome nervesystemet i form av forandringer i hjerterytmen og forandringer i hudens elektriske motstand, kommer forut for stimuli som normalt vil utløse slike reaksjoner.
Bierman og Radin fant således i 1997 en økning i hudens elektriske ledningsevne som kom 2-3 sekunder før emosjonelle stimuli ble vist forsøkspersonene. Dette forsøket ble bekreftet av Spottiswoode og May i 2003, som fant en statistisk signifikans på p=0,0005 under strengt kontrollerte forhold som utelukket alle mulige artefakter og alternative forklaringer. Tressoldi og medarb. rapporterte i 2005 i artikkelen ’Heart Rate Differences between Targets and Non-targets in Intuitive Tasks’ om to eksperiment som hadde vist pre-stimuli forandringer i hjerterytmen. I et større eksperiment ved Princeton Engineering Anomalies Research (PEAR) laboratoriet i 2005 ved hjelp av en ’random event generator’ fant man en mind/machine interaksjon som viste en retrokausal effekt med en signifikans på p=0,000000001.
I sitt foredrag redegjorde Antonella Vannini for sitt forskningsopplegg der hun bruker farger som stimuli og måler den subjektive reaksjon på disse ved hjelp av den elektriske motstanden i huden og hjerterytmen. Foreløpige resultater viser klar retrokausal effekt. Det autonome nervesystemer reagerer på de emosjonelt aktive fargestimuli et par sekunder før de blir vist.
Det viser seg at det er avgjørende for denne retrokausale effekten at farge-stimulet blir vist forsøkspersonen. Dersom man bare lar maskinen foreta et valg, men ikke viser dette til forsøkspersonen, uteblir effekten.
Den retrokausale, eller syntropiske effekt.består således i at det autonome nervesystemet reagerer noen sekunder før testpersonen observerer det emosjonelt aktive stimulet.
Jeg skal videre gi et kort resymè av to andre bidrag på møtet som hver på sin måte underbygger teorien om dannelse av dissipative strukturer i vann:
V. Elia og E. Napoli: ”Dissipative Structures in Extremely Diluted Solutions of Homeopathic Drugs. A Molecular Model Based on Gravimetric Data” Idet de viser til en rekke tidligere undersøkelser (i bl.a. flere publikasjoner knyttet til navnet V.Elia, Department of Chemistry, University ’Frederico II, Napoli, Italia) hevder de at det er vel kjent at fysisk-kjemiske egenskaper til ekstremt fortynnete løsninger som brukes i homøopatisk medisin, er relevant forskjellige fra de man finner i vanlige løsninger i vann. Man har følgelig antatt at den spesielle fremgangsmåten ved fremstilling av homøopatiske legemidler er i stand til å skape non-equilibrium forandringer i vannets supra-molekylære struktur. I den foreliggende studien introduserer man en ny metode for å oppnå videre informasjon som kan kaste lys over eventuell tilstedeværelse av dissipative strukturer i denne sammenheng.
Ved å utsette kjente mengder av homøopatiske løsninger for fordampning ved 90 gr. Celsius i 36-48 timer kunne de sammenligne mengden gjenblivende fast stoff med den mengden oppløst fast kjemisk stoff som inngikk i den homøopatiske løsningen. De fant da at den mengden som ble igjen etter fordampningen langt overskred mengden av det faste stoff som inngikk i løsningen. Noe vann forble altså bundet i det gjenblivende bunnfallet etter den langvarige fordampningen. De kunne videre vise at dette med rimelig sannsynlighet skyldtes dannelsen av dissipative strukturer. Det sier seg selv at dette forsøket bare kunne gjennomføres med ekstremt lavpotente homøopatiske løsninger der det blir en virkelig rest av fast stoff etter total fordampning. Og i denne studien ble det benyttet løsninger med homøopatisk potens C1 og C2.
Jeg gjengir her deres konklusjon som sterkt underbygger muligheten av en fysisk forklaring på homøopatien: ”In conclusion, dissipative structures are aggregates of water molecules that form as a result of perturbations of different nature, and are endowed with low contents of energy. They can remain far from thermodynamic equilibrium for a long time, i.e., of the order of magnitude of several years or more. (Elia, V., An additional intriguing comparison might be made with homeopathic remedies offered to patients as globules or granules of lactose, or as a mix of lactose and sucrose imbued with EDS (Extremely Diluted Solutions (of homeopathy)). When bulk water evaporates, dissipative structures remain in a quiescent state until the patient ingests the globules. When globules contact biological liquids, they enter a state far from equilibrium, ‘dissipative structures’ which are capable to eventually elict therapeutic information. In view of the goal of this research project, the consistent data obtained using four different methods appears to be really encouraging!” Richard Blasband (The Center for Functional Research, Mens den terapeutiske virkning av bevisst intensjon er blitt studert, dokumentert og endog anerkjent, vet vi lite om hvorledes denne prosessen virker. Den foreliggende studie tar seg fore å kaste lys over enkelte sider av denne form for helbredelse ved å studere forandringer i vann som er blitt ’programmert’ av en healer i den hensikt å fremme helbredelsen av en spinal skivelesjon hos en pasient. Ti porsjoner vann som var blitt programmert slik ble frosset til is i terninger og sammenlignet med ikke-programmert is fra vann fra samme kilde.
Da de ti ’programmerte’ is terningene ble sammenlignet med ikke-programmerte is terninger, viste de unormale tapper som sto opp fra overflaten. Under møtet ble det vist eksempler på slike’programmerte’ is terninger som ganske overbevisende demonstrerte for oss at det her var det skjedd noe usedvanlig med vannet og is terningene.
Andre porsjoner med vann som var blitt ’programmert’ av healeren ble studert ved Kirlian fotografering (en metode til å studere objekter ved deres elektrisk gass utladning utviklet av Kirlian på 1970-tallet og videreutviklet av den russiske fysikeren Konstantin Korotkov). Kirlian bildene ble analysert av en computer og det fremkom klare forskjeller fra ikke-programmert vann.
Studien konkluderer med at den gir preliminært bevis på at bevisst mental intensjon kan innvirke på vannets struktur og elektriske egenskaper. Gjennom videre forskning vil man kunne søke etter andre parametere som kan bidra til bedre forståelse av hvilke forandringer som egentlig oppstår i slikt ’programmert’ vann.
|
||